«Det artigste æ veit e det æ næst’n itj tørs»
– Barn elsker utfordringer
Når leken er litt risikabel, trives barna bedre og lærer mer. Men det får de ikke muligheten til på dagens lekeplasser. – Risikofylt lek er den beste ulykkesforebyggingen vi kan ha, sier Ellen Beate Hansen Sandseter.
De trives, de lærer og de er aktive. Det som fagfolkene omtaler som «risikofylt lek», er det morsomste barn vet.
– Tenk på ungen som reiser seg opp og tør å ta det første skrittet. Hvis vi ikke hadde hatt den driven, hadde vi ikke reist oss opp og begynt å gå. Den er avgjørende for barns utvikling og læring, sier Sandseter.
Hun er professor på Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH) og ekspert nettopp på risikofylt lek. Ikke minst mens barna er i barnehagealder: DMMH i Trondheim spesialiserer seg på å utdanne barnehagelærere.
Favorittstedet
Da hun gikk gjennom forskningen om fri lek på Tverga-seminar om barnas uteområder, oppfordret hun tilhørerne til å tenke på sitt eget favorittsted å leke den gangen de var barn. Så godt som alle som får et slikt spørsmål, forteller om et sted utendørs, gjerne i naturen, der det er mulig å utsette seg for litt risiko og der det ikke var noen voksne til å passe på.
– Vi lever i et samfunn som i større grad beskytter barn mot skader som vi er redde for, men hvor unger er opptatt av å utforske, sier Ellen Beate Hansen Sandseter. Hun trekker frem et debattinnlegg fra en niåring som skriver «Vi vil leke kongen på haugen».
– Foreldrene mine lekte det. Jeg lekte det. Ungene mine lekte det. Men plutselig ble det bestemt at det er livsfarlig og det skal vi ikke holde på med, sier Sandseter.
Mindre lekefrihet
Hun går gjennom en lang rekke studier som viser at barn får stadig mindre mulighet til fri lek, spesielt ute, og først og fremst ute i naturen. Barn får mindre mulighet til å bevege seg fritt rundt i nærmiljøet, og presset for å lære kommer allerede mens de er i barnehagealder.
– Vi kjører ungene til skolen og til skolefritidsordningen. Vi er livredde for trafikk. Og hvor er det farligst å være? Rett utenfor skolegården, fem minutter før skolestart, slår hun fast.
FN-bekymring
Det handler ikke bare om hvordan vi vil at barna skal ha det – det handler om rettighetene deres. – FNs komité for barns rettigheter uttrykker sterk bekymring for manglende oppfølging av barnekonvensjonens artikkel om barns rett til fri lek, påpeker Sandseter.
FN-komitéen trekker frem to ting som truer retten til lek: Økt læringstrykk i ung alder og at samfunnet ikke klarer å balansere risiko og sikkerhet.
Beredskap
Barn selv vil gjerne utforske lek i høyden, lek i høy fart, lek med farlige redskaper, lek med farlige elementer som stup eller dypt vann, lekeslåssing og lek hvor de kan gå seg bort. – Det er utrolig trist å høre hvor bra ungene synes det er og hvor lite det skjer, mener lekeprofessoren.
– De har en veldig fysisk og psykisk opplevelse. En «fight or flight»-modus. Vi blir i beredskap, det er noe som kan være litt farlig, og da tar vi inn masse sanseinntrykk. Pulsen går opp, og adrenalinet koker. Det er dét ungene beskriver: Å mestre det umulige, men de vet ikke helt om de tør, sier hun.
Tør nesten ikke
Når Ellen Beate Hansen Sandseter forteller om forskningen sin, siterer hun gjerne en av dem hun har intervjuet: «Det artigste æ veit e det æ næst’n itj tørs».
– Det handler om en kombinasjon med sterk spenning, men også at du nærmer deg frykten. Det er dét som gir disse opplevelsene. Du kjøper deg ekstasen ved å nærme deg frykten, beskriver hun.
Risikofylt lek er bra psykologisk: Den virker mot medfødte skrekker og fobier. Overbeskyttelse gir engstelige barn. «Helikopterforeldre» gir mer psykiske problemer og lavere livskvalitet, ifølge Sandseter og andre forskere.
Muskler og koordinering
Samtidig bygger den opp muskelstyrken, koordinasjonen, balansen, bevegeligheten, reaksjonsevnen og romorienteringen. Sosialt gjør den risikofylte leken at barna lærer seg samarbeid, problemløsing og ulike roller og maktforhold. Ikke fører den til hverken flere bruddskader eller mer aggressive barn, heller.
– Fysisk aktive barn skader seg mindre. Barn med dårlig motorikk skader seg mer. Barn som får drive risikofylt lek, blir bedre til å vurdere risiko, og de blir bedre til å håndtere situasjoner i trafikken, sier Sandseter.
Gummi hjelper ikke
Hun avviser at kjedelige lekeplassapparater, knebeskyttere, hjelmer og gummiunderlag hjelper. – Det fører ikke til færre skader, for vi legger det inn i sikkerhetsmarginen. Foreldre på lekeplassen hvor ungene leker, står lenger unna med mobilen og følger ikke med fordi de vet det er gummiunderlag. Hvis det hadde vært betong, ville foreldrene stått «close», konstaterer hun.
I et nytt forskningsprosjekt, Encompetence, arbeider forskerne sammen med barnehagelærerne. De har sett på 1878 videoklipp av barnehagebarn. Så å si alle barna drev med risikofylt lek. Den risikofylte leken hang sammen med både trivsel, fysisk aktivitet og involvering, forteller Ellen Beate Hansen Sandseter.
Naturen kommer tilbake
Landskapsarkitekt og anleggsgartner Jens Zeevaert er en av dem som skal prøve å gjøre kunnskapen om til gode steder å leke. Han er fagansvarlig for leke- og aktivitetsområder i Asplan Viak. – Skap rom med vegetasjon, terreng og elementer, oppfordrer han.
– Det er sjelden landskapsarkitektene følger opp barnehager som er i drift. Forskning har vist hvor viktig det kan være, sier Zeevaert. Han ramser opp natur, tilgang til leker og løsmaterialer, variasjon og null snarveier som viktige stikkord.
Utviklingen kan kanskje være på vei i riktig retning. – Naturen er på vei inn i skolegården igjen, ifølge Ted Erik Løckra Sæther. Han er barnehagelærer og pedagogisk leder på Vikåsen skole i Trondheim.
Sæther vet av erfaring at det ikke nødvendigvis er i lekeapparatene barna er. – Jeg skulle ønske at vi hadde natur inn i alle lekearealene, sier han.
– Når vi skal rehabilitere skolegårder nå, så tar vi bort asfalten og gjør det grønt igjen. Å få inn mer natur og ikke satse alle kortene sine på disse lekeapparatene, er en veldig fin vei å gå, sier Sæther.
