Kom dere ut og ha det fint!

Tekst: Eva Alnes Holte Foto: Varde Lek & Park

Plast og gummiunderlag brukes som støtdemping. Disse materialene har noen fordeler som for eksempel universell utforming, de krever lite vedlikehold og har lang levetid. Men de kommer med en miljøkostnad.

– Det er umulig å ha kontroll på alle plastbitene som sprer seg til naturen, sa fagrådgiver Janne M. Gillgren i Naturvernforbundet. Hun pekte også på at veien fra hånd til munn er kort blant smårollingene.

– Å endre bruken slik vi kjenner den i dag vil gi praktiske og økonomiske konsekvenser for prosjekter som allerede er påbegynt og for eksisterende anlegg og driften av disse, hevder FAGUS – faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren. Nylig inviterte FAGUS til debatt om framtidas lekeplasser.

Plast som underlag

Bergen kommune vedtok høsten 2019 innkjøpsstopp av fallunderlag i plast til barnehager, skoler og lekeplasser. Noen måneder senere omgjorde de vedtaket til at de i stedet skulle innarbeide gode rutiner med mål om å minimere bruken av fallunderlag av gummi og plast. Avrenning av mikroplast relatert til slitasje ble foreslått. Det ble bestemt at alternativer til plast og gummi skal vurderes ved all ny prosjektering og også ved rehabilitering av lekeplasser.

Nå er kommunen involvert i et prosjekt med én oppgave for øye: Å utvikle nye fallunderlag til bruk der det er krav om støtdempende underlag på grunn av fallrisiko. Innovasjonsprosjektet eies av Oslobygg KF og Bergen kommune er partner sammen med Bymiljøetaten i Oslo. Norges Forskningsråd støtter prosjektet.

Fallhøyde

Det er krav til underlag og sikkerhetssone. Dersom fallhøyden er over 60 cm, skal fallunderlaget være støtdempende. Ved lavere fallhøyde må krav til fallunderlag vurderes konkret. Betong, stein eller asfalt skal aldri brukes som fallunderlag, heter det i Norsk standard – Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr.

Mange skoler i byer og bynære strøk har knappe utearealer. Arealbruk var også ett av temaene på konferansen.

Lekeplassene skrumper inn

– Vi bor tettere og må fortette. Lekearealene blir redusert, men sjelden parkeringsplassene, sa Kine Thoren, professor i landskapsarkitektur ved Institutt for landskapsarkitektur, NMBU. Hun viste til en studie av alle Oslos barnehager hvor det framkom at mens arealkravet ble redusert med 12 m2 per barn i 2006, var det ingen reduksjon for bilene.

– Norske landskapsarkitekter ønsker et minstekrav til areal per barn på 25 – 30 m2. Et minstekrav hindrer det verste, men fremmer ikke det beste, sa Thoren. – Vi skal fremme helse, ikke bare forebygge skader!

Hun pekte også på at arealknapphet fører til slitasje på vegetasjonen.

Naturen som lekeplass

Professor Ingunn Fjørtoft ivret for grønt på uteområdene:
– Frukttrær, epletrær, plommetrær inviterer til klatring – og her er ikke fallhøyden så stor. Klatretrær tiltrekker barna, her kan de bygge hytte og ha rollelek. Naturen forandrer seg med årstidene og gir nye lekemuligheter. Konstruerte lekeplasser derimot gir et statisk miljø uten næring til fantasien. Ensidig underlag og gummiasfalt gir bare isoverflater under lekeapparatene. Barn vil ha mer grønt i uteområdene – la dem få utfordringer, hoppe i vannet og lage store plask!