– Vi må se det i øya, gutter; det er vi som må forandre noe her!

Det er fortsatt langt mellom kvinnene på norske anleggsplasser. I maskinbransjen er bare seks prosent kvinner og i anleggsbransjen bare 2. Gjør det egentlig noe?

– Næringslivet endelig hørt!

–  Det er mangel på arbeidskraft i anleggsbransjen. Hvis bransjen vår skal være konkurransedyktige fremover, vil vi slite voldsomt dersom vi ikke får inn flere kvinner, sier Julie Brodtkorb som er leder for Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) . Hun er til stede på Arendalsuka blant annet for å  snakke om at det er forsvinnende få kvinnelige anleggsarbeidere.

– Vil ikke lage bråk

Brodtkorb synes det er rart: Ny teknologi har revolusjonert arbeidshverdagen de senere år slik at fysisk styrke ikke er like påkrevd som tidligere.  Vi vet også at kvinner gjør en god jobb; arbeidsgiverne melder om at kvinnene er veldig nøye og at det er færre skader på maskinene når kvinner betjener dem. Gutta på arbeidsplassene gir også uttrykk  for at miljøet blir bedre når både kvinner og menn jobber sammen.

Brodtkorb forteller at en gang i blant, "ikke så ofte" får hun telefoner fra foreldre og kvinner om ting man ikke skal oppleve på en arbeidsplass. Innringerne ber henne ikke ta samtalen som et varsel "for de vil ikke være den som lager bråk". – Det setter meg ganske sjakk matt. Hvis vi ikke får lov å ta tak i problemet, hjelper det jo ikke noe. Du er ikke en bråkmaker som melder fra, men en vi skal sette pris på. Noen steder sier man: Såpass må man tåle her! Nei, man må ikke det! Akkurat som på alle andre arbeidsplasser, skal man ikke tåle seksuelle kommentarer og man skal slippe å tåle å dele garderober med menn. 

– Hang på som en klegg

– Vi må anerkjenne at her har vi noen utfordringer, sier Brede Edvardsen, leder i Norsk Arbeidsmandsforbund. Han mener at altfor få menn deltar i slike diskusjoner: 

– Vi må se det i øya, gutter, det er vi som må forandre noe her! Tonen på mannsdominerte arbeidsplasser kan  ofte være røft og sleivete. Dette handler ikke nødvendigvis om at mannfolk er slemme, men om at de trenger en bevisstgjøring. 

Sara Nysveen Bakke, bedriftsleder for Enviro AS som jobber med vann, avløp og fjernvarme, forteller at hun startet sin karriere som fagarbeider. Hun søkte kunnskap hos de mer erfarne kollegaene, alle menn. – Jeg hang på dem som en klegg og brukte fritiden på å følge dem når de jobbet. Følte at jeg måtte være litt bedre enn dem for å bli akseptert. 

Arbeidstøyet var et problem i starten: – Jeg er bare 155 cm høy og fikk klær i størrelse 50. Mor sydde dem om. 

– Har mannen din gått konkurs?

Bakke, som er med i kvinnenettverket i MEF,  sier hun ble tatt godt imot av de andre på jobben. Men senere, da hun etablerte eget firma, har én episode bitt seg fast i henne: – Jeg ble spurt om faren min eller mannen min hadde gått konkurs siden jeg var bedriftseier.  Det var visst den mest opplagte grunnen til at jeg kunne være i en slik posisjon.

Hanne Stokkeland er lastebilsjåfør i firmaet til faren. I jobben sin møter hun mange og forteller at alle reagerer forskjellig på at det er en kvinne bak rattet: – Jeg føler at jeg har mer å bevise enn andre.  

Lov å ønske makt

Den gang hun skulle velge linje på videregående, anbefalte yrkesveilederen henne å ta frisørlinjen til tross for at hun ga uttrykk for at hun alltid hadde ønsket å bli lastebilsjåfør. – Da de andre var i praksis, fikk jeg jobbe som sjåfør hos faren min.

Å kjøre lastebil passer Stokkeland mye bedre enn å stelle hår.  Nå har Stokkeland har engasjert seg i kvinnenettverket til Norsk Arbeidsmarkedsforbund.

– Kvinnenettverkene vokser som bare det. De må ikke oppfattes som en trussel, påpeker Julie Brodtkorb. Alle må heie på disse kvinnene, slik at vi får fram de som tør å si hva de mener, som tør å si ifra og som kanskje også - ønsker makt. 

Hun mener det er viktig å få frem kvinnelige rolleforbilder av bedriftsledere og ansatte. – Vi må få nok av dem slik at vi bruker dem opp, at de blir slitne. Min oppfordring til de kvinner vi har i bransjen er at de er med på en dugnad for å være forbilder.