Liselott Maria Lindfors har viet store deler av livet sitt til grøntanleggsforvaltning, undervisning og forskning på naturens betydning for helse og velvære. Nå nærmer hun seg pensjonisttilværelsen, og vi har tatt en prat med henne om hennes karriere, erfaringer og tanker om fremtidens utdanning og landskapsutvikling.
Når vi ringer Liselott, sitter hun på kontoret på Vea, omgitt av planter og fagbøker. Til tross for en travel hverdag, tar hun seg tid til en samtale om et fag hun brenner for.– Jeg har vært lærer i mange, mange år, og det har vært en fantastisk reise, sier hun.
Veien til gartnerfaget
Liselott, opprinnelig fra Finland, hadde egentlig ikke planlagt å bli gartner. Som ung jobbet hun som frivillig i en Steiner-barnehage for barn med spesielle behov i England, og planen var å utdanne seg til Steiner-pedagog.
– Det som slo meg, var hvor stor forskjell naturen gjorde for disse barna. Når de fikk være ute i naturen eller jobbe med planter og dyr, utviklet de seg på en helt annen måte. Det gjorde inntrykk, og jeg bestemte meg for å kombinere pedagogikk med gartnerfaget, forteller hun.
Veien gikk videre til studier i Sverige, der hun ble både gartner og lærer. Etter noen år i yrket tok hun utdanning som landskapsingeniør ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU). Her jobbet hun i ti år, med særlig fokus på grønn helse – et område som fortsatt engasjerer henne sterkt.
Grøntanlegg for mennesker og miljø
Liselott er overbevist om at grønne omgivelser er avgjørende for både fysisk og psykisk helse.
– Vi lever i et samfunn hvor vi konstant blir bombardert med informasjon. Hjernen vår er overbelastet, og mange føler seg slitne. Men ofte er det ikke kroppen som er sliten – det er hodet. Den beste måten å hente seg inn på er ikke å sette seg foran TV-en, men å gå ut i naturen. Da aktiveres en annen del av hjernen, og vi får bearbeidet alle inntrykkene, forklarer hun.
Hun trekker frem at dette er noe landskapsarkitekter og planleggere må ta hensyn til.
– Vi kan ikke forvente at alle drar ut i skogen hver dag, så vi må bringe naturen inn i urbane områder. Grønne byrom handler ikke bare om estetikk – de må også være funksjonelle og bidra til økosystemet, sier hun.
En endring i synet på grøntanlegg
Liselott har sett en tydelig utvikling i hvordan vi tenker om landskapsutforming.
– Tidligere var det mye fokus på prydanlegg – pene, symmetriske blomsterbed og klipte hekker. Nå ser vi en større vekt på bærekraft og biologisk mangfold. Det handler ikke bare om at et område skal være vakkert, men også om hvordan det kan bidra til karbonfangst, overvannshåndtering og trivsel for mennesker og dyr, sier hun.
Hun mener at vi må være mer bevisste på hva slags vegetasjon vi bruker i anleggene våre.
– I Norge jobber vi aktivt for å begrense import av skadelige, fremmede organismer; «Nissen på lasset». Her er det viktig at vi i bransjen aktivt jobber for å opparbeide en større bevissthet, fagkunnskap og evne til å tenke alternativt. Kan vi for eksempel i større grad bruke planter som er produsert i Norge skape mer naturlike miljøer. For eksempel kan blåbærlyngmatter være en spennende løsning for barnehager, sier hun.
Trærnes livsløp – en parallell til oss mennesker
For Liselott er trær mer enn bare vegetasjon – de er levende vesener med historier å fortelle. Hun trekker ofte paralleller mellom trærnes livsløp og vår egen menneskelige utvikling.
– Trær gjennomgår de samme fasene som oss mennesker, forklarer hun. – Når de er unge, har de glatt bark, er fleksible og vokser raskt. Etter hvert som de blir eldre, får de mer struktur, blir tydeligere i sin form og krever mer plass. Til slutt kommer de til en avviklingsfase, hvor de blir svakere og til slutt forsvinner.
Denne forståelsen av trærnes livssyklus mener hun er viktig for hvordan vi tar vare på dem.
– Akkurat som mennesker trenger de riktig omsorg i de ulike fasene av livet. Hvis vi beskjærer et ungt tre feil, kan det få konsekvenser i tiår fremover. Trær er ikke bare en del av omgivelsene våre – de er en integrert del av økosystemet og livene våre, sier hun.
Derfor brenner Liselott for å gi trærne den respekten de fortjener – både i bymiljøer og i naturen.
Utdanning for fremtiden
Som faglærer ved Norges grønne fagskole – Vea, har Liselott vært med på å forme mange studenter. En av de viktigste endringene hun har sett i utdanningen er et økt fokus på helhetstenkning.
– Før var det mer “riv og bygg nytt”-tankegang. Nå lærer vi studentene å planlegge for langsiktige løsninger. Tidligere ble for eksempel trær i byer plantet med en levetid på 30 år, men nå vet vi hvor viktig store, etablerte trær er for økosystemet. Det er en helt annen mentalitet i dag, sier hun.
Når hun blir spurt om hva som har vært mest givende i karrieren, trekker hun frem studentene sine.
– Noe av det beste er å se studenter som kommer inn med lav selvtillit og går ut med ny faglig trygghet og tro på seg selv. Jeg tror mye handler om hvordan vi møter studentene. Jeg har stor tro på en pedagogikk hvor vi fokuserer på det som fungerer, i stedet for å peke på alt som ikke fungerer. Det gir en positiv spiral, sier hun.
Fremtiden for grøntanleggsforvaltning
Liselott mener at naturrestaurering og naturbaserte løsninger vil spille en stadig større rolle i årene som kommer.
– Vi ser allerede hvordan ekstremvær utfordrer infrastrukturen vår. Vi kan ikke bare bygge oss ut av problemene, vi må lære av naturen og bruke den som en del av løsningen. For eksempel kan regnbed og grønne tak bidra til å håndtere store nedbørsmengder i byer, sier hun.
Til slutt har hun et råd til nye studenter og fagfolk i bransjen:
– Vær nysgjerrig og hold dere oppdatert. Bransjen er i endring, og de som lykkes, er de som hele tiden lærer og tilpasser seg nye krav og muligheter, sier hun.
– Og hvis du virkelig vil bli god i faget? Da bør du bli lærer. Da blir du tvunget til å lære deg enda mer!
