– Skal vi fortsette å rope for døve ører?

 Mens elektriske anleggsmaskiner sparer miljøet for 63 427 kg i CO2-utslipp, sparer norsk naturstein det for 536 463 kg – ni ganger så mye.

Kasper Tungen Midtskog la frem resultatet fra sin bacheloroppgave fra NMBU på Grønn Galla 2023, der han tok for seg besparelse av CO₂ ved prosjektet «Olav Vs gate». 

 – Resultatet bekreftet det vi har prøvd å formidle ut i lang tid, sier Jon Ragnar Løkkeberg fra Utomhus Naturstein AS. – Allikevel fortsetter man å kreve utslippsfrie anleggsplasser samtidig som man bruker stein fra Asia. Jeg håper at årsaken er manglende kunnskap og ikke manglende vilje. Da er vi i tilfelle på feil spor.

 Ved et veiskille

 Fredrik Hausmann, sivilingeniør innen bygg og miljøteknikk i Feiring Bruk skriver i Byggeindustrien om anbudskravene at nesten ingen etterspør at leverandørene skal levere mest mulig miljøvennlig. «Hverken i dag, i morgen, eller i 2030». «Slik situasjonen er nå står vi ved et veiskille: Skal vi fortsette å rope for døve ører om hva som er mest miljøvennlig, eller skal vi tilpasse oss de snevre anbudskriteriene vi blir målt på? I en økonomisk presset bransje er jeg redd svaret må bli det sistnevnte. Da er miljøet den store taperen». 

 Norske arbeidsplasser

Taperne er også norsk steinindustri, påpeker Løkkeberg: –Jeg synes det er synd at det offentlige ikke prioriterer å beskrive produkter der klimafotavtrykk settes i første rekke. Det er også synd at de ikke prioriterer norske arbeidsplasser i større grad.

 Norske kommuner, landskapsarkitekter og konsulenter bestiller stein fra India, Kina og Portugal. Jarle Borsheim fra Borsheim AS forteller at de har fått flere forespørsler om en varm, finkornet lysebrun granitt ispedd kvarts. Gradhugget manuelt. 

Finnes ikke i Norge

 – For det første finnes ikke denne steinen naturlig i Norge. Kundene ønsker seg altså en stein som må fraktes langveisfra. Beskrivelsen av steinen er detaljert ned på mineralsammensetningen, noe som er svært uvanlig. Som regel er det en fargenyanse eller et uttrykk som beskrives, hvor flere steinsorter kan passe inn. Da kan man ofte komme med gode, norske alternativer. Her er dette ikke mulig, da ingen andre steintyper enn indiske Kuppam Brown har denne sammensetningen.

 – I dag, hvor fokuset er så sterkt på utslippsfrie maskiner og miljøvennlige transporter inn og ut av anlegget: Hvordan kan kommunen forsvare å bestille stein langveisfra? Innskyter Løkkeberg.

 Støv som setter seg i lungene

Ett av kravene i den omtalte forespørselen er at steinene skal inneholde kvarts. Jarle Borsheim er bestyrtet over kravet: –Det finnes gode alternativer som er kvartsfrie, og burde bli prioritert av HMS-hensyn. Det er ikke kvarts i larvikitt fra Vestfold og anortositt fra Rogaland. Det er en kjent sak at ved bearbeiding av stein med kvarts utvikles silicastøv. Dette er et støv som setter seg i lungene, man utvikler det som kalles «stein-lunger» som kan minne om kolls. Det er den største yrkesrisikoen i steinbransjen i dag og fører til at mange arbeidere i Asia ikke når gjennomsnittlig levealder.

Det har i den senere tid vokst frem en bransje som utnytter restmaterialene fra Larvikitt-industrien og lager konkurransedyktige produkter av disse bergartene.

 Steinbransjen opplevde en sterk vekst og utvikling under pandemien da containerfraktene gikk i været og det ble vanskelig å få stein fra Kina og India. Nå har fraktkostnadene stupt og importen fra utlandet økt. 

 Manuelt gradhullet

Kundene ønsker at steinen skal være gradhullet for hånd:

–Dette er en overflate som ikke lar seg gjøre maskinelt, påpeker Jon Løkkeberg. –Det virker litt bakvendt at man ikke skal kunne bruke maskiner for å spare de ansatte for krevende oppgaver, men isteden beskriver overflater som må bearbeides manuelt. Norsk standard har en tabell som viser de aller fleste overflater brukt på naturstein. Slik jeg ser det, hadde det vært naturlig å henvise til den eller bruke samme beskrivelse som norsk standard gjør. Hvorfor gjør de ikke det? spør Jon Løkkeberg. 

Konkurransevridende

Løkkeberg har henvendt seg til Bærum kommune om oppgraderingen av Sandvika sentrum Øst hvor steinforespørselen gjaldt Kuppam Brown: 

"Det er på tidligere prosjekter i Sandvika levert en del larvikitt. De senere årene er det gjort mye for å bygge opp igjen norsk steinindustri til å bli både leveringsdyktige og langt rimeligere på pris. Burde ikke da kommunen fortsatt med å bruke larvikitt produsert i Norge, både med tanke på arbeidsplasser og miljøavtrykk?

All stein er beskrevet så detaljert at det kun er én steintype som kan brukes her. Denne må produseres i India. Synes ikke dere som kommune at dette blir konkurransevridende? Og mener dere som kommune at innkjøpet blir sikret nok mot en eventuell overpris?"

 – Kommunens klimaarbeid førende

 Løkkeberg fikk til svar fra Bærum kommune at deltagende entreprenør må svare på slike spørsmål og at «Bærum kommunes klimaarbeid er førende for prosjektutvikling og offentlige anskaffelser. Dette gjenspeiles også i pågående anskaffelse der vi tilstreber å vektlegge grep for å nå tiltakene i vedtatt klimastrategi, blant annet utslippsfri anleggsplass.»

 Kommuner, landskapsarkitekter og konsulenter etterspør stein fra India, Kina og Portugal.

Løkkeberg og Borsheim synes dette i beste fall er merkelig:

– Skal man ta hensyn til miljøet bør man bruke den steinen som er kortreist og som vi har mer enn nok av her i landet, altså norsk stein, sier de.