Råd til en ny kraftnasjon

Norge får ikke et nytt krafteventyr før vi tar av skylappene. Energibransjen har mye å lære fra andre fagfolk og må begynne å lytte.

Det er få ting som vekker så stort engasjement som bompenger og vindmøller. Mange opplever kraftutbyggingen som brutalistisk - som om vi skulle dundret en motorvei gjennom byparken i Stavanger. Regjeringer og kraftindustrien vil feile om de ikke involverer fagfolk som kan forvandle kraftinfrastruktur til energilandskap, kraftproduksjon til krafteventyr.

Naturmeldingen som regjeringen la fram for Stortinget i høst varsler naturkrise, og sier at arealene våre må prioriteres hardt. De nye energilandskapene skal ha prioritet. Det betyr at noen må si at dersom fornybar kraft skal få plass, må vi stoppe teppebombingen av norsk natur med private hytter som står tomme store deler av året. NINA har kartlagt at norske kommuner har avsatt enorme naturarealer til hytteutbygging i sine kommuneplaner, og kommunene legger dermed opp til store naturtap fremover. Om Stortinget velger å prioritere areal til fornybar kraft, må de innføre restriksjoner på eksempelvis hytteutbygging og handelsparker.

Når regjeringen sier at fornybar kraft er et viktig hensyn som kan rettferdiggjøre nedbygging av norsk natur, må slik nedbygging ha legitimitet. Norge er opptatt av å ta vare på regnskog i utlandet fordi skogen lagrer store mengder CO₂. Det vi snakker lite om, er den enorme CO2-lagringen som skjer under bakken her til lands, i myra og i jordsmonnet vårt. For hver meter natur vi bygger ned, ødelegger vi et enormt CO2-reservoir, og naturens evne til daglig å ta opp mer CO₂. Så hvordan blir CO2-regnskapet når vi bygger karbonrike arealer for å lage fornybar kraft? Energibransjens legitimitet er avhengig av at dette regnestykket er tatt med i kalkylen og at de riktige arealene brukes – slik at de ikke forringer viktige økosystemer eller svekker naturens evne til å ta opp og lagre CO₂.

I løpet av den neste timen har naturarealer på størrelse med en stor fotballbane blitt bygget ned. Energibransjen skal i framtida forholde seg til kommunale planleggere for å regulere areal til energilandskap og sørge for nødvendig medvirkning. Da er det et aldri så lite problem at de kommunale planleggerne er forsvinnende få og kommunenes fagmiljøer små. Da bør det være i myndighetenes og energibransjens interesse å ha flere planleggere og større fagmiljøer for at dette skal gjøres på gode måter.

For det norske folk er opptatt av naturen, men også av estetikk. Fra vannkraftutbyggingen sitter vi igjen med arkitekttegnede praktbygg som står igjen som stolte monumenter. Arkitektbransjen var med å bygge hele lokalsamfunn, byer, skoler og byer rundt den nye kraftindustrien. I dag framstår den fornybare kraftproduksjonen som ren teknisk infrastruktur, ikke arkitektur. Et nytt krafteventyr er avhengig av at vi i mye større grad tar hensyn til effektene kraftutbyggingen har for økosystemene, og for natur- og kulturlandskap. Fremtidens energilandskap må også ta hensyn til stedsutvikling og innbyggerne som bor der. I EU vektlegges nå «New European Bauhaus»-prinsipper som fellesskap, bærekraft og estetikk, også i Europas energiomstilling. Forsyningen av fornybar kraft er avhengig av aktørene som gjør dette riktig. Det motsatte vil skape motstand, ikke mer fornybar kraft.

Og apropos motstand: Før noen gjør inngripen i våre landskap og vår natur, trenger vi å vite at vi gjør alt vi kan for å spare strøm og at vi utnytter potensialet i nærkraft. Solceller på tak og i fasader, lokale vindmøller på gårdsbruk på Jæren, vindmøller langs trafikkerte utfartsårer, for å nevne noe. Er mulighetene utforsket og har vi de rette rammebetingelsene? I andre land, som Canada og deler av Tyskland, er det krav om at alle tak over 100 kvadratmeter skal være grønne eller ha energiproduksjon. I Norge har vi enorme flate og grå takarealer uten annen funksjon - la oss begynne å installere solceller på alle offentlige bygg. Kan vi få en lov som sier at det ikke er lov å ha «tomme tak»?

I den norske energiomstillingen og det grønne industriløftet som planlegges, bør New European Bauhaus-prinsippene om fellesskap, økologisk bærekraft og estetikk også veies tungt, om det skal kunne skrive seg inn i historien som et krafteventyr. For å lykkes med det grønne skiftet må både energibransjen og Stortinget begynne å lytte til kompetansen som finnes innenfor landskap, arkitektur, natur og bærekraft.

I «Lykkeland» fremstilles Stavanger som landets utviklingsmotor. Skal regionen også nå vise vei i et nytt krafteventyr?