En stor takk, men...

Suksess og seire kommer ikke uten felles innsats om felles mål, skriver Zaineb Al-Samara og takker stat, kommune og frivillige for innsatsen de gjør. Samtidig er idrettspresidenten bekymret over at dårligere kommune-økonomi fører til at ikke-lovpålagte oppgaver som kultur og idrett blir nedprioritert.

Jeg har akkurat deltatt på en fantastisk idrettsgalla hvor vi hyllet både våre største idrettsstjerner, trenere og frivillige. 2024 var et godt år for norsk idrett. I tillegg gjennomførte NIF, Norsk Tipping og NRK et seminar der vi fikk grunnleggende og interessant innsikt i hva som skal til for å nå de store prestasjonene. Det er mye å lære og mye å bli inspirert av gjennom «Sammen om de store prestasjonene». Suksesser og seire kommer ikke uten felles innsats om felles mål.

Jeg har lyst til å bruke dette første innlegget etter nyttår og idrettsgallaen til å takke alle dere som bidrar til at norsk idrett er det den er, og som bidrar til alle de stolte idrettsøyeblikkene vi opplever både innenfor topp- og breddeidretten.

 For at frivillige, idrettslag og alt «støtteapparat» skal kunne bidra til å opprettholde og styrke en av verdens beste idrettsorganisasjoner, trengs rammevilkår som forutsetninger for eksistens og utvikling.

Formidable bidrag til idretten

 Derfor har jeg lyst til å begynne med å takke alle kommunene landet for det viktige arbeidet dere gjør for idrettslagene våre. I mer enn 9000 idrettslag i alle kommuner kan alle som ønsker det, være med på å trene med venner eller kollegaer, konkurrere for drakta og være sammen om gode, felles opplevelser. Verdien av disse fellesskapene måles ikke i primært i penger, men i kraften av gode samfunn. Ifølge Statistisk sentralbyrås Kostra-tall bidro kommunene med over seks milliarder kroner til idretten i 2023 i form av driftsstøtte til lagene og ikke minst med tilrettelegging for aktiviteten. Det er et formidabelt bidrag.

 En stor takk også til staten. Gjennom overskuddet fra Norsk Tipping til idrettsformål, bidro staten med i overkant av fem milliarder kroner til idrett og idrettsanlegg. I tillegg til spillemidler betaler også staten penger tilbake for innbetalt moms og med forskjellige tilskudd som sikrer deltakelse i idrett for alle. De offentlige bidragene fra stat og kommune er tryggheten som de frivillige organisasjonene trenger, for selv å kunne skape innhold i det de brenner for.

Imponerende dugnadsarbeid

 For til sist, men definitivt ikke minst, må jeg takke alle som gir av sin fritid, alle som bidrar til at barn, ungdom og voksne kan få delta i idrettslagene. Det uføres årlig dugnad tilsvarende 35 000 årsverk i norsk idrett. Dette taller er ikke bare imponerende, det er en viktig del av den totale frivilligheten, en innsats som sikrer at vi får levende lokalsamfunn og storsamfunn som skaper sine egne erfaringer i kommunene i hele landet. Gjennom idrett og alle de andre formålene som drives av engasjement og frivillig innsats, får vi idrett, korps, kor, speider´n, besøksvenner, redningstjeneste, frimerkeklubber, folkedans og alt annet som skapes av at noen er opptatte av det samme som noen andre.

 Og konsekvensene av at myndigheter og frivillige evner å legge til rette for idrett, er samfunnsnytte i form av folkehelse, inkludering, demokratitrening og fellesskap av folk som bryr seg.

 Uten frivillig innsats for det man brenner for, ingen tilsvarende samfunnsnytte. Når kommunene yter bidrag til sine frivillige organisasjoner, investerer de i utvikling av egne kommuner.

 Flere familier og kommuner sliter økonomisk 

Samtidig er jeg bekymret fordi det er større usikkerhet rundt frivilligheten enn før. Økte kostnader for familier gir flere med dårligere økonomi større usikkerhet og et skjørere fundament for deltakelse i blant annet idrett. Når kommunene får dårligere råd, er det naturligvis vanskeligere å gi gratis treningstid for barn og ungdom i kommunens idrettsanlegg. Det er vanskeligere å prioritere ikke-lovpålagte oppgaver som idrett og kultur. Naturligvis er det det.

 Samtidig dytter da kommunen disse kostnadene over på idrettslagene og de andre frivillige organisasjonene, som ikke består av andre enn nettopp de samme familiene som har fått dårligere råd, og som gjennom svakere kommunal støtte får forverret situasjonen ytterligere. Det er en dårlig spiral for den enkelte, for idrettslagene og for kommunene selv. Mindre idrett = mindre samfunnsnytte. Dyrere deltakelse = større utenforskap.

 Dette gjør idretten som inkluderingsarena viktigere enn noen gang, og det gjør kommunenes understøttelse av idretten viktigere enn noen gang. Også i et økonomisk perspektiv vil jeg si at en svekket støtte til frivilligheten er dårlig politikk. For konsekvensene av lavere deltakelse, er mer utenforskap, reparasjon i stedet for forebygging, fellesskap i kriminalitet i stedet for fellesskap om idrett.

 Denne spiralen må brytes. Myndighetene må understøtte frivillighet – ikke erstatte den. For det har vi som samfunn ikke råd til.